
– De er bare litt større og dyrere
Eddie King er bilentusiast med spesiell interesse for eldre farkoster. Han har også sans for å bruke deler av bilvrak til noe nyttig. Han kommer til å skrive for oss i magasinet og presentere spennende kjøretøy, bruksgjenstander laget av eldre biler og annet som har med farkoster å gjøre. Her presenterer han seg selv med en liten story.
Tekst: Eddie King • Foto: Bent Stoa
Det høres ut som om vi aldri ble voksne og det er vel også en del av sannheten. Med vi, mener jeg alle oss som har et annet forhold til bilene våre enn å ta seg fra et sted til et annet. Vi er mange og vi er forskjellige men har en ting til felles… Lidenskap for kjøretøy!
Mange så drømmebilen da de var små, andre har hatt opplevelser som har satt varige spor. Et eller annet sted har vi sett noe som har gjort sterkt inntrykk og plassert en spire til lidenskapen.

Helt siden den første hesteløse kjerra har folk med lidenskap forsøkt å uttrykke seg gjennom design og ytelser for å skape den ‘perfekte’ bilen. Det har blitt mange ikoner opp igjennom historien. Og de har blitt viktig historie, for det er virkelig et eventyr av kreativitet og ingeniørkunst som har utfoldet seg opp igjennom årene.
Det som også er så fantastisk er at denne utviklingen har blitt ivaretatt av slike som oss. Det hadde vært tragisk om alle de gamle bilene hadde blitt spiker. Gammel kjærlighet ruster ikke, sies det og det er en sannhet med modifikasjoner. Vi som har slike lekebiler passer ekstremt godt på dem. Til stor glede for oss selv og ikke minst andre.
Noen av mine nærmeste mener at lidenskapen min er på kanten til besettelse, men det tar jeg som et kompliment. Jeg hadde som liten gutt, en respektabel samling med Matchbox biler, som de ble kalt. Jeg pleide å stille dem på rekke og rad, helt fra stua og ut i gangen. Hadde alltid en lekebil i nærheten.
Etter hvert som årene gikk begynte jeg å kjøpe modell byggesett og satt i timevis og limte sammen alle de bitte små delene, og malte sirlig på detaljer. Har sikkert litt i blodet også fordi fatter’n hadde også bildilla. Han drev med gamle Mini Morriser som han trimmet motorene på og bygde om.
Da jeg ble 18 fikk jeg min første bil. En 1970 Opel Ascona 16 S med 1,9 ltr. rekordmotor og med en lakk som var alt annet enn diskré. Det ble mange harryrunder i Moss hvor jeg traff andre med samme interesse. Jeg husker at jeg drømte om de fete Amerikanske bilene som den gang var milevis unna min økonomiske rekkevidde. Den gromme lyden av V8 med nok plåt til å dekke et låvetak gjorde inntrykk.
Effektlakk og en design som gjorde at øynene aldri ble mette. Jeg fikk etter hvert kjøpt en gammel 1969 Ford LTD Country Squire stasjonsvogn av en bonde i Våler, som jeg startet min første restaurering på. Det var nesten bare skolebussen som var større. Ung og uerfaren men med høyt ambisjonsnivå gikk jeg i gang. Det ble sveiset, sparklet, pusset og lakkertog gamle slitte deler ble byttet ut med nye. Seter ble trukket om og til slutt visning hos biltilsynet. Det ble forresten både 1 og 2 visninger før jeg kunne rusle ut med blanke fine skilter, men da var jeg så stolt at jeg gikk 20 cm over bakken. Jeg dro på treff og hadde det helt konge.

Etter utdannelsen fikk eventyrlysten overhånd og jeg reiste selvfølgelig til USA. Det var jo der drømmebilene mine kom fra. Jeg skulle bo hos en familie i ett år og var jo spent, for jeg hadde knapt
vært utenfor kommunen siden vi flyttet til Mosseområdet.
I ankomsthallen på BWI i Maryland stod det en kar med et skilt med navnet mitt på. Etter å ha unnagjort den obligatoriske hilsenen måtte jeg bare spørre, – So Jerry, what kind of car do you drive? Hvorpå han stolt kunne meddele; I drive a Saab! Jeg holdt på å svime av, her har jeg reist 5000 km bort fra kalde Scandinavia for å kjøre… svensk bil!?
Men unge King hadde andre planer….
Min ankomst var på en lørdag og allerede dagen etter spurte jeg Jerry. – Show me the auto adds. I would like to buy a car of my own. Jeg skummet annonsene og sirklet ut tre biler som hadde vært helt etter min smak. Den første var en Mercury Cougar men den var i så dårlig forfatning at den ble umiddelbart strøket av lista. Den andre bilen hadde heller ikke hatt et greit liv. Jeg husker det som det var i går da vi rundet hjørnet nede i Baltimore sentrum. Der stod den og bare ventet på meg.
– That’s the one, that is the car I’m going to have, utbrøt jeg. En 1974 Cadillac Eldorado, like stor som stasjonsvogna men uten tak og et forkrommet glis. Den hadde utstyrt som kunne måle seg med mange av dagens biler. Og bare for å nevne noe, så var det fiberoptikk på alle lys slik at føreren kunne se fra førersetet om en pære var gåen, cornering lights som ble slått på når du satte på blinklys slik at området du skulle svinge inn på ble opplyst, automatisk nedblending av fjernlys ved møtende trafikk, lys gikk på automatisk når det ble mørkt eller du kjørte inn i en tunnel.
Følg meg hjem’ lys med trinnløs regulering, el. åpning og lukking av bagasjerommet, som alene kunne huse en familie på 4. Automatisk nivåjustering om du skulle være så heldig å få svigermor i baksetet. 6 askebegre med egen sigarettenner i hvert askebeger, tilt og teleskopratt, Cruise Control, air condition, fenderskirts, 8,2 l V8, osv osv. Og det er her det passer å minne om at dette var en 1974 modell.
Etter en kort visitt i geitost og melkesjokoladelandet ble det nok en tur over dammen. 6 mnd. i Florida hos en annen familie. De hadde nå i alle fall amerikanske kjøretøy. En Buick Electra, og en 1986 Mustang Fox Body med 5.0 l motor den var langt fra pen, men pen langt i fra. Den gikk relativt greit også.

Etter dette var det en del år med diverse kjøretøy som ikke er noe å nevne. Hadde en Toyota HI Lux 1992 mod som var morsom. Kunne parkere nesten hvor som helst og brøytekanter var ingen hindring. Familie og venner synes det var greit å kjenne noen med pick up når de skulle flytte og det siste året jeg hadde den ble det litt vel mye flytting noe som resulterte i at jeg kjøpte meg en Chrysler Neon for å slippe å kjøre flyttelass. Den var en av de første med 132 HK – det var som å kjøre gokart, kunne kjøre så fort jeg ville inn i svingen og den satt som flue på fluepapir. Kan med hånden på hjertet si at det var en trist dag
da jeg solgte den. Det var svigerfar som mente at jeg måtte skaffe en mer praktisk bil…
Det ble stiftet familie så da ble det stasjonsvogn.
En Volvo for sikkerhetens skyld. Men arghh, så kjedelig for en bilentusiast. Var ikke fullt så lei meg for å se den gå. Men nå skulle det bygges på huset, og for en glimrende anledning til å handle inn noen praktiske hjul. Man må jo ha noe som kan dra tungt må vite, for her skal kjøres både plank og stein. Det ble en Chevrolet Tahoe 6,5 l Turbodiesel. Det må vel være praktisk nok (og bitte litt morsom). Fant en på finn som hadde rette fargen og det ble handlet før noen rakk å komme med innvendinger. Bakhjulstrekk, det
var lenge siden jeg hadde kjent den følelsen. En snøtung dag i februar kona og eldste poden skulle på plantasjen og handle inn noe stæsj, satt jeg og minsten igjen i bilen… på en nesten tom og snøfull parkeringsplass… Bør jeg si noe mer!? Vi lagde smultringer så snøføyka stod. For de uinnvidde, å lage smultringer med bil er å spinne rundt i ring. Minsten lo så han skrek.
Vi hadde noen minnerike minutter før resten av familien troppet opp og lurte på hva i all verden vi drev med.
Så en vakker dag i et lystig lag fant en kompis og jeg ut at vi skulle bli bilforhandlere. Vi hadde hørt at Chevrolet Corvette praktisk talt solgte seg selv og risikoen for å gå på en smell var liten. Vi fant en forhandler på ebay som var villig til å gi slipp på et strøkent eksemplar fra 1978 for en hyggelig sum. Han hadde til og med avtaler med containerfrakt til Europa. Nå hadde det seg slik at dette var rett før finanskrisa la seg som tjukk morgentåke over hele landet, noe vi ikke kunne forutse.
Bilen ble levert på kaia i Oslo og vi reiste av gårde for å hente. Etter litt frem og tilbake og utførte endringer for at biltilsynet skulle føle seg sånn passe fornøyd ble bilen registrert og annonse lagt ut på Finn. Vi smurte på med masse bilder og la oss på en pris som var helt grei men fikk ingen til å komme å se på den engang. En av våre nye landsmenn lurte på om det fulgte med vinterdekk til bilen. Jeg sa bare
at den bilen her vil du ikke kjøre på norske vinterveier hvis du har planlagt å kjøre den til neste år også.
Du sitter praktisk talt i baksetet og kjører og er nærmere bakakselen enn fremhjulene. Å sladde med denne er som å kaste en slegge med skaftet først. Det kommer fort og er omtrent like lett å ta inn igjen som en kuleis på vei ut av kjeksen en varm sommerdag.
Tiden gikk og kompisen ble utålmodig, ville gjerne ha igjen det han hadde lagt ut. Jeg bestemte meg for å beholde den inntil videre og løste ham ut. Etter å ha kjørt den èn sesong mente jeg den trengte litt oppgradering. Kjøpte et “complete front end kit” som inneholdt alt det jeg trengte for å stramme opp den slappe forstillingen. Det ble plukket ned, deler som skulle gjenbrukes ble sandblåst og lakkert med
understellslakk og alle slitasjedeler ble byttet ut. Etter en tur hos Naf for forstillingskontroll var den klar for ny sesong. Fikk til og med skryt av karen på Naf for arbeidet jeg hadde utført. Det hjalp godt på humøret.
Bilen ble helt nydelig å kjøre. To fingre på rattet i 110 km. Nå er jeg sånn skrudd sammen at jeg liker at ting er i orden og når forstillinga var blitt oppgradert måtte jo oppheng bak også få litt oppmerksomhet. Dette var litt mer utfordrende enn jeg hadde forestilt meg, og måtte lage spesialverktøy og så på undervisningsvideoer på Youtube. Angret innimellom at jeg startet på det men ble ferdig til slutt. Det er
fantastisk givende å kjøre rundt og vite at alt er på stell. Forrige vinter ble det motorskift pga. noen ulyder. Det ble avgjort å sette inn en long block bytte-motor som ble lakkert i originalfarge og slanger byttet ut. Motorrommet ble lakkert og alt ble strøkent.
Neste år blir det forhåpentligvis nye setetrekk og mange fine turer på treff for å møte andre som også leker med biler.
Håper å se deg der!